Spisevansker

 

Noen vansker er forbigående, mens andre kan vare ved over tid, i enkelte tilfeller gjennom hele livet. Noen ganger er det en kjent årsak til vanskene, i andre tilfeller er det vanskelig å påvise noen sikker årsak. Vanskene kan ha vært utløst av en kjent årsak og vare ved selv om den opprinnelige årsaken er ferdigbehandlet.
Generelt kan man si at spisevansker hos barn er kjennetegnet ved problemer med å spise eller drikke det som er nødvendig og tilstrekkelig variert til å dekke barnets næringsbehov. En måte å gruppere spisevansker på er som følger:

 

VANSKER RELATERT TIL MENGDE
Noen barn viser liten interesse for mat, dårlig appetitt. Barnet spiser ikke en tilstrekkelig mengde, og noen ganger avvises maten. Det blir omtalt som småspisthet og spisevegring. Spisevegring er ofte en tilstand der en kombinasjon av fysiske begrensninger og emosjonelle sperrer gjør det nesten umulig for barnet å spise nok til å dekke kroppens næringsbehov over tid. Barn som spiser for lite er en sammensatt gruppe. En undergruppe er barn med dårlig vektøkning uten kjent medisinsk årsak. En annen undergruppe er barn som forbinder måltidene med smerter eller ubehag, for eksempel relatert til refluks fra magesekken (magesyre strømmer opp i spiserøret og kan gi ubehag og oppkast), problemer i fordøyelsessytemet, eller kvalme utløst av behandling for sykdommer som kreft eller organsvikt. Sensorisk overfølsomhet i ansiktet, i munnen, og på hendene kan gjøre spising til en nærmest umulig oppgave for enkelte barn og medføre varierende grad av vegring. I denne gruppen finner vi også barn som forbinder måltider med uttalt stress, mas eller tvang. Avvisning av mat kan også ha sammenheng med temperament og evne til emosjonell regulering.

 

VANSKER RELATERT TIL KONSISTENS
Noen barn har utfordringer med å spise mat med konsistenser som andre på den samme alder mestrer, for eksempel en tre-åring som har problemer med mat som må tygges. Det blir omtalt som umoden munnmotorikk, munnmotoriske vansker eller dysfagi (munn- og svelgemotoriske vansker). Det kan dreie seg om en forsinket munnmotorisk utvikling eller varige vansker som skyldes lammelser eller misdannelser i munnen eller svelget. Barn kan ha nedsatt toleranse for enkelte matsorter og matkonsistenser uten at det foreligger motoriske vansker. Da dreier det seg gjerne om barn med sensorisk intoleranse.

 

VANSKER RELATERT TIL VARIASJON
Det er normalt at barn er kresne, men noen avviser all mat utenfor et snevert og begrenset utvalg, de er ekstremt og vedvarende kresne, og kan ha preferanse for sære smaker. Vi snakker om barn som har selektive spisevansker, ekstrem kresenhet og særspising. Selektive spisevansker skiller seg fra spiseforstyrrelser ved at de opptrer fra barna er ganske små.  Ofte viser vanskene seg ved overgang fra amming til fast føde, eller ved utgangen av den normalt kresne fasen som ofte topper seg mellom halvannet og 3 år. Det blir et problem når utfordringene forsterkes og vedvarer fremfor å avta slik man forventer ved normal spiseutvikling. Barnet kan fastholde det snevre kostholdet gjennom lang tid, i noen tilfeller gjennom mange år. Et kjennetegn er at kostholdet inneholder svært få matvarer, ofte mindre enn ti. Matens utseende, som innpakning og produktmerker, kan være helt avgjørende for om maten godtas. Mange viser sensorisk overfølsomhet og avviser mat ut fra utseende, konsistens og lukt. De kan avvise klissete mat, mat med klumper, med blandet konsistens, eller at ulike matvarer kommer i berøring med hverandre. Det er viktig å være oppmerksom på at barn kan ha sammensatte spisevansker som faller inn under flere av undergrupperingene.

 

 

SÅRBARE GRUPPER

NEVROLOGISKE TILSTANDER
Hos barn med cerebral parese og andre nevrologiske tilstander kan den naturlige spiseutviklingen være forstyrret. Lammelser i tungen, munnhulen og svelget kan føre til problemer med å lukke munnen, forflytte maten i munnen, og tygge. Barna med slike vansker har behov for hjelp i måltidene. Forstoppelser og andre avvik i fordøyelsesprosessen forekommer også oftere og kan gi ubehag som bidrar til nedsatt appetitt og derved forsterker eventuelle spisevansker. Oppfølging av ernæringsstatus er svært viktig for barn med nevrologiske tilstander.

 

MEDISINSKE KOMPLIKASJONER I NYFØDTPERIODEN
For tidlig fødte barn utvikler ofte spisevansker. Størst risiko har ekstremt fortidlig fødte barn med bronkopulmonal dysplasi (stive lunger). Disse barna har ofte vært respiratorbehandlet over lang tid og er kommet sent i gang med spising. De kan utvikle en overfølsomhet i og rundt munnen, muligens som følge av at de lenge har hatt en tube og sonde i munn- og nesepartiet. Ofte har de også umoden munnmotorikk.

Barn med medfødt hjertefeil er en annen gruppe som har økt sårbarhet for å utvikle spiseproblemer. Før hjertefeilen er korrigert gjennom operasjon vil den kunne gjør at barna har økt energibehov, samtidig som hjertefeilen gjør at de blir fortere slitne og ikke orker å spise den mengden de trenger. Mange får derfor ernæring gjennom sonde i tiden før hjertefeilen opereres. De fleste barna har ingen problemer med spising i etterkant, men for noen kan det være vanskelig å komme i gang med spising igjen.

 

SYKDOMMER OG MISDANNELSER I MAGE- OG TARMKANALEN
Barn med sykdommer eller misdannelser i mage- og tarmkanalen er utsatt for å utvikle spisevansker. Tilbakestrømning av magesyre fra magesekken opp i spiserøret (gastroøsofageal refluks, GØR) kan gi uttalt ubehag og hyppig oppkast i forbindelse med måltider. Det kan gjøre at barna forbinder spising med smerter og ubehag. Endret bevegelighet i tarmen (dysmotilitet) kan gi kvalme og redusert appetitt. Også forstoppelse (obstipasjon) påvirker spising negativt. Barn og ungdommer med tilstander som innebærer redusert næringsopptak, vil ofte ha redusert appetitt og spise dårlig. Misdannelser, som spiserør som ender blindt (øsofagusatresi), og kanaler mellom spiserøret og luftrøret (fistler), kan føre til svelgeproblemer. Disse barna blir operert i nyfødtperioden, men det kan oppstå trange partier i spiserøret og motiliteten er også endret. Dette kan gi ubehag og føre til spisevansker.

 

ANDRE ANATOMISKE AVVIK
Barn med leppe-, kjeve- og ganespalte er en annen sårbar gruppe. Manglende gane påvirker tungens posisjon og fungering. Til tross for at spalten blir kirurgisk korrigert, kan barna ha med seg så mye negativ erfaring at vanskene med å spise varer ved. Manglende myk gane kan føre til ufullstendig lukking opp til nesen. Da kan mat og væske komme opp i nesen under svelgeprosessen. Også hos barn med misdannelser i ansiktet og skallen (kraniofaciale tilstander) kan spisevansker være en del av symptombildet. Misdannelser i svelget og strupen kan medføre spisevansker, og barn som er trakeostomert (puster gjennom et hull på halsen) av forskjellige årsaker, vil også ofte har spisvansker.

 

SYNDROMER OG GENETISKE TILSTANDER
En rekke syndromer og genetiske tilstander er assosiert med redusert matinntak og spiseproblemer. Det er også et kjennetegn ved en del syndromer at barna følger en annen vekt- og vekstutvikling enn barn som utvikler seg normalt. Det gjelder blant andre barn med Down-syndrom, Rett-syndrom, diGeorge-syndrom, Pierre Robin-syndrom, Noonan-syndrom og Silver-Russel-syndrom.

 

ANDRE TILSTANDER
Barn som er alvorlig syke i spedbarns- og småbarnsalderen, kan utvikle spiseproblemer. Barn med kreft, alvorlig nyresvikt eller leversykdom som krever transplantasjon er i risiko. Selve sykdommen og behandlingen kan gjøre at de er kvalme, eller at maten lukter og smaker annerledes. Barna kan komme til å forbinde mat og måltider med ubehag. De kan ha mange negative erfaringer på grunn av medisinering eller næring gjennom sonde over lang tid. Det kan også dreie seg om mangelfull stimulering, som når tilbud om mat i munnen og måltider blir nedprioritert i forhold til andre medisinske tiltak. Noen ganger kan barn bli overernært, det vil si at de får så mye sondemat at det fører til en unormalt rask vektøkning. Når magesekkens volum overskrides på grunn av for store mengder sondemat, kan det framprovosere oppkast og nedsatt matlyst som igjen motvirker spiseutviklingen. Barna blir ”koplet av” den naturlige spiseutviklingen og kan ha problemer med å bli ”koplet på” igjen. Dersom spiseutviklingen ikke kommer i gang eller stopper opp som følge av medisinsk behandling, kalles det behandlingsinduserte spisevansker. Det er normalt at barn har dårlig matlyst i perioder, for eksempel i forbindelse med infeksjoner. Friske barn kompenserer for disse periodene ved å spise mer når formen er blitt bedre. Barn med spisevansker spiser oftere for lite gjennom lang tid. Situasjonen blir ikke alltid bedre i perioder der barnet ellers er i god form.

 

SELEKTIVE SPISEVANSKER
Mens barn som er normalt kresne viser skepsis til nye matvarer, viser barna i denne gruppen en uttalt angst eller unngåelse dersom de utsettes for press om å smake på mat de ikke liker. Dette er en liten gruppe barn, og vanskene skiller seg på vesentlige måter fra vanlige utfordringer med å være kresen. I dette tilfellet snakker vi ikke bare om en skepsis til nye matvarer, men i mange tilfeller om sterke fobiske reaksjoner på mat utenfor barnets utvalg. De fleste med selektive spisevansker spiser tilstrekkelig av matvarene sine til å legge på seg og vokse innenfor det som er normalt. Et fellestrekk ser ut til å være at de foretrekker energitette matvarer, det vil si mat som raskt gir en følelse av å bli mett. Dette er eksempelvis mat som er rik på karbohydrater. Noen drikker seg mette på søte og/eller fettrike drikker. Det er ikke uvanlig med en sårbarhet for forandringer, både i maten som tilbys og i miljøet rundt måltidene, noe som kan føre til vektnedgang og endret ernæringsstatus.
Ved skolestart utvides ofte barnets sosiale kontaktflate og flere måltider skjer utenfor hjemmet. Dette kan gjøre spisevanskene mer merkbare. Når vanskene blir sosialt begrensende, utgjør de et større problem. Selektive spisevansker skiller seg fra spiseforstyrrelser. Barna/ungdommene har ikke et forstyrret kroppsbilde; de ønsker ikke å gå ned i vekt, ofte tvert imot. Tilstanden skal heller ikke manglende eller begrenset tilgang til mat.  

 

Mange bærer på skyldfølelse og opplever seg som et problem for familien. Barna vokser ofte opp med daglige påminnelser om at ”deres mat” ikke er god nok, og måltidene blir en arena preget av opplevd kritikk og endringspress. Ikke sjelden møter vi barn som spiser de fleste måltidene alene på rommet. Når de blir spurt om hvorfor, gir de flere grunner. Ønsket om å komme unna mas og kritikk nevnes nesten alltid. Barnets snevre kosthold, og ofte rigide måltidsvaner, påvirker familien. Ferier og besøk hos andre kan bli vanskelig når barnet spiser lite utenfor hjemmet. Erfaring viser at barn kan gå flere dager uten å spise. Barnets angst kan overstyre opplevelsen av å være sulten.

 

TANNHELSE
Ofte blir tannhelsen glemt hos barn med spisevansker, fordi andre alvorlige vansker eller sykdommer kommer i forgrunnen. Barn med refluks kan få syreslitasje på tannemaljen, og barn med spisevegring kan vegre seg mot tannpuss. Dårlig tannstatus kan forsterke spiseproblemene. Endret tannstilling og bitt som kan gjøre tygging vanskelig, er et kjennetegn ved enkelte syndromer og genetiske tilstander.

 

Teksten er skrevet overlege dr. med. Ingrid B. Helland og psykologspesialist Helle Schiørbeck i Spise- og ernæringsteamet ved Oslo universitetssykehus.Teksten er fra et kapitelet i boken Spisevansker av Kariann Bakstad og Pia Wall (Red.) som ble utgitt i 2015. Ved å melde seg inn i Knappen foreningen vil du motta en velkomstpakke som blant annet inneholder boken Spisevansker. Medlemmer har også tilgang til digital utgave av boken.